For nokre år sidan byrja det verkeleg å summe om Annie Ernaux på Instagram då Årene vart utgitt på norsk. Det var tydeleg at det var noko ein burde lese, men som ein lesehest som sjeldnare og sjeldnare finn tida til å lese bøker, har det ikkje blitt. Då ho i år fekk Nobelprisen i litteratur, var det på tide å brette opp ermene. Eg lånte to av bøkene hennar på biblioteket, Den unge mannen og Hendelsen. Det var vel anvendt tid.

Den unge mannen (2022)

I denne overraskande korte forteljinga (nokre og tjue sider med stor font i Gyldendal si utgåve) skildrar Ernaux  eit forhold ho hadde til ein tretti år yngre mann på 1990-talet. Forholdet varer berre nokre månadar, men gir grobotn til mange tankar kring alder, lidenskap og kjønn. I tillegg er forholdet ein utløysande faktor for at ho får til å skrive Hendelsen, som ho har slete med å nedteikne fram til då. Meir om den seinare.

Som ei vaksen kvinne med eit forhold til ein yngre mann, utfordrer ho den franske (og mykje meir kulturelt godkjende) klisjéen om eldre mann med yngre elskerinne. Boka har ein sterk feministisk brodd.

"Kroppen min hadde ikke lenger noen alder. Det var det strengt fordømmende blikket til gjestene ved nabobordet på en restaurant som måtte til for å gjøre meg oppmerksom på det. (…) Når jeg satt overfor A., ble også mitt ansikt ungt. Menn hadde alltid visst dette, jeg skjønte ikke hvorfor i all verden jeg skulle nekte meg det samme." -Annie Ernaux, Den unge mannen (2022)

Samstundes er forteljinga også ein interessant bikommentar til #metoo når ho nærmer seg maktovertaket ein person kan ha i eit forhold, grunna pengar, posisjon eller alder. At nettopp ei kvinne sit med overtaket og viser tankesett som ofte er blitt plassert hjå menn i denne debatten, er eit friskt pust (om det er lov å skrive).

"Forholdet vårt kunne betraktes fra et utbyttemessig synspunkt. Han ga me nytelse og fikk meg til å gjenoppleve noe jeg aldri hadde kunnet fortestille me at jeg ville få oppleve på nytt. At jeg spanderte reiser på ham, at jeg sparte ham for å skaffe seg en jobb som ville ha gjort ham mindre tilgjengelig for meg, forekom meg å være en rimelig avtale, en god deal, særlig fordi det var jeg som fastsatte reglene. (…) Jeg likte å tenke på meg seg selv som hun som kunne forandre livet hans". - Annie Ernaux, Den unge mannen. (2022)

Det vakraste er likevel språket og skildringane. Særleg glimrar det når ho skildrar han som eit tidsvindu som gjer at ho kan oppleve fortida si, og dei ulike aldrane ho har vore i, på nytt. Samstundes er forholdet deira også prega av eit vemod grunna dei tredve åra i aldersskilnad. Dei ber med seg ein visshet om at ho har levd eit liv før han. Han skal leve eit liv etter ho. Dei veit begge at forholdet er forbigåande, men akkurat no har dei ei begrensa, felles samtid, som gjer at dei lever den meir intenst.

Hendelsen (2000)

Boka omhandlar den illegale aborten Ernaux gjennomfører i 1963. På det tidspunktet er ho 23 år og abort er forbode i Frankrike. Ho er student og er ikkje i noko forhold med mannen ho vert gravid med. Det er uaktuelt å gjennomføre svangerskapet. Kostnadane er for store. Ei sak er at ho vil påføre familien skam. Som den første i familien som tek høgare utdanning, vil eit svangerskap punktere klassereisa ho er på veg til å gjere i dåtidas Frankrike.

"Men verken artium eller den humanistiske universitetgraden min kunne forhindre den skjebnebestemte overføringen av en type fattigdom som den gravide jenta, på samme måte som alkoholikeren, var selve sinnbildet på. (…) Det som vokste inni meg, var på sett og vis mitt sosiale nederlag". - Annie Ernaux, Hendelsen (2000)

I tillegg ynskjer ho ikkje eit born no. Ho vil bestemme over si eiga framtid og kropp. Etterkvart som vekene går, aukar desperasjonen. Ho må avslutte svangerskapet, men korleis gjer ein det, i ei tid og i eit land, der abort er forbode og tilgongen til informasjon er minimal?

"Jeg hadde ingen spor å følge, ingen ledetråder. Selv om mange romaner antydet at noen tok abort, gav ingen av dem detaljerte opplysninger om fremgangsmåten. Mellom øyeblikket da jenta oppdaget at hun var gravid, og øyeblikket da hun ikke lenger var det, var det et hull." - Annie Ernaux, Hendelsen (2000)

Ernaux skildrer korleis ho oppsøker legar i håp om å få hjelp eller hint til korleis ho kan løyse situasjonen. Ho kjem ikkje langt.

"Legene turte ikke si det som det var: at de ikke var villige til  risikere alt bare for å hjelpe en liten frøken som hadde vært dum nok til å bli smelt på tjukka. (…) Sammenlignet med en ødelagt karriere veide ikke en strikkepinne i skjeden særlig tungt" - Annie Ernaux, Hendelsen (2000)

Ernaux ender med å forsøke å ta abort sjølv, men då ho ikkje får det til, oppsøker ho ei "klok kone" i ein by langt heimefrå. Inngrepet ho gjer, fører til at Ernaux nesten blør i hjel og mister livet.

Det tek førti år før forfattarane klarar å skrive om hendinga, godt hjulpen av forholdet til den yngre mannen i Den unge mannen. Å leve tett på alderen hans gjer at Ernaux klarar å nærme seg kjensler og sanseerfaringar ho hadde då ho var yngre. Han gir ho eit tidsvindauge som frigjer historia om den illegale aborten frå kroppen hennar, og ned på papiret.

Boka vekker mange kjensler. Fortviling over vekene som går, klokka som tikkar og den einsame famlinga etter ein utveg, i eit samfunn der dørene er lukka og det ikkje ein gong finst eit språk for det du skal gjere.

"Verken han eller jeg uttalte noen gang ordet abort. Det var en slik ting som ikke hadde noen plass i språket"

Annie Ernaux, Hendelsen, (2000)

Det mest forstyrrande med å lese boka i dag, er kor brennaktuell den er. Hadde eg lest den for fem år sidan, hadde eg tenkt at forteljinga diverre framleis gav gjenklang i enkelte land og kulturar, men at det vart færre og færre. I dag ser verda brått annleis ut med abortforbod i Polen og stadig fleire amerikanske statar. At ein kan lese boka til Ernaux som er sett seksti år tilbake i tid, og samstundes klikke deg inn på ei nettavis og lese liknande historiar om amerikanske kvinner i notid, gir eit tankevekkande bakteppe.

Både Den unge mannen og Hendelsen gav leseopplevingar som framleis varer lenge etter at eg lukka permane. No gler eg meg til å pløye meg gjennom resten av forfattarskapen hennar og det håpar eg fleire kjem til å gjere.